For å løse utfordringene skeive møter i idretten, må vi endre idrettens image. Vi vil trekke frem fire underliggende årsaker som gjør at dette imageproblemet består, til tross for at resten av samfunnet har utviklet seg videre på de fleste områder:

Utgangspunkt: Generelt dårlig rykte

Det grunnleggende dårlige ryktet som idretten har, er som vi har vært inne på tidligere selvforsterkende. Oss-mot-dem-mentaliteten og heteronormativiteten som fungerer som indre lim i et idrettslag har en negativ virkning på skeive.

Videre har idretten svært få åpne skeive profiler og forbilder. Vi tror ikke nødvendigvis at forbilder som står frem fører til et ras av andre som følger i deres fotspor, men mangelen på skeive forbilder er med på å bekrefte inntrykket mange har av at det ikke er mulig å drive idrett som åpen skeiv.

Det at det historisk har vært langt flere negative medieoppslag enn antallet gladsaker om personer som har stått frem i idretten, er videre med på å sementere bildet av den homofobiske og transfobiske idretten.

Mange uheldige hendelser som er kontraproduktive

Vi har tidligere trukket frem enkelthistorier om personer som har hatt utfordringer etter å ha stått frem i idretten og hvilken effekt medieoppmerksomheten rundt dette har fått. På samme måte har det vært stor oppmerksomhet rundt uheldige veivalg og hendelser hos selve idrettsorganisasjonene som har skapt inntrykk av en idrett som ikke har interesse av å endre seg. Det er særlig Norges fotballforbund (NFF) som har slitt med uønskede mediesaker rundt dette, men på grunn av sin posisjon som det klart største og mest innflytelsesrike særforbundet får dette store konsekvenser for hele norsk idrett.

Fotballen har ved flere tilfeller havnet i bråk rundt bruk av regnbueflagg. Eksempelvis ønsket en gruppe fotballsupportere å ta med regnbueflagg på Ullevål stadion under en landskamp mot Russland, og kontaktet fotballforbundet rundt dette. I stedet for å få svar fra forbundet, ble de kontaktet av politiet, som fortalte at dersom de dukket opp med regnbueflagg, ville de bli eskortert vekk fra stadion.

Året etter fikk regnbueflaggdebatten et nytt kapittel. Da søkte SK Brann om å benytte regnbueflagg som hjørneflagg på en kamp, for å markere støtte til mangfold og inkludering, men fikk avslag fra fotballforbundet. Episoden skapte furore, og etter mediestormen som fulgte endte fotballforbundet med å gå tilbake på beslutningen og tillate regnbueflaggene likevel.

Også på personnivå er fotballen i en særstilling når det gjelder negativ oppmerksomhet rundt skeive. Det kommer jevnlig oppslag rundt spillere eller supportere som benytter homo eller tilsvarende som skjellsord. En nestor i fotballen som Åge Hareide har opptil flere ganger skapt overskrifter på grunn av uheldige uttalelser om skeive i fotballen. Først da han som landslagstrener ble sitert på at en åpen homofil spiller ville være en belastning for landslaget, fordi dette ville «ødelegge for konsentrasjonen». Sist da han som trener for Rosenborg uttalte at pride-markeringer var propaganda og ikke hadde noen plass i fotballen.

Noen av disse uttalelsene og hendelsene kan gjerne være tatt ut av kontekst fra beslutningsprosesser og intervjuer som er langt mer omfattende og komplekse enn det som kommer frem i media. Men resultatet er uansett at det etterlater et inntrykk av at fotballen og idretten er akterutseilt når det gjelder holdninger og tilnærmingen til skeive, og at de heller ikke har interesse av å endre seg.

Tilsvarende kontraproduktive hendelser finner vi i andre idretter, som da håndballen plasserte et nasjonalt sluttspill for ungdommer til Oslofjord Convention Centre (OCC), eid av den homofiendtlige Brunstadstiftelsen / Smiths venner. Spørsmål som om det var riktig at ungdommer skulle måtte legge igjen penger til en organisasjon som ikke aksepterer homofilt samliv skapte en mediestorm som bidro til at håndballforbundet gikk tilbake på avgjørelsen og flyttet sluttspillet. Andre idretter, som eksempelvis riding og volleyball, fortsatte å bruke OCC til tross for kritikken, med de konsekvenser det har for signalene det sender til deres egne skeive utøvere.

(Vi i Skeiv idrettskompetanse kjenner til at OCC og Brunstadstiftelsen har gjort enkelte endringer i organisasjonsstrukturen for å gjøre seg mer «spiselig» for blant annet idretten. Mye tyder imidlertid på at noe av denne endringen i stor grad er av en kosmetisk karakter, og båndene mellom de to organisasjonene er fortsatt sterke og åpenbare.)

Gode tiltak er tilfeldige og ildsjelbaserte

Det finnes mange gode tiltak rundt omkring i Norge som fører til økt grad av inkludering og åpenhet der tiltakene gjennomføres. Da vi i Raballder Håndball i 2021 initierte kampanjen #JegStøtterRegnbuen, ga vi også en del forslag til tiltak som kunne gjennomføres på grasrotnivå. Dette var ikke veldig revolusjonerende ideer, men det var tiltak som enkelt kunne gjennomføres av lag, klubber og enkeltpersoner på en lite ressurskrevende måte.

Mange av tiltakene var allerede gjennomført en rekke steder, og har også med stort hell blitt gjennomført flere steder i etterkant av kampanjen. Det som imidlertid kjennetegner inkluderingstiltak overfor skeive, er at de i stor grad blir initiert av trenere, lag, klubber, kretser eller det skeive miljøet. Dette fører til at tiltakene når ut til de som tilfeldigvis er i nærmiljøet til den eller de som tar initiativet, og initiativene når ikke bredt ut til resten av idretts-Norge.

De fleste oppgir at det på tilnærmet alle samfunnsområder er enklere å være skeiv i større byer enn på landet. Der er det også større sjanse for at personer som er involvert rundt en klubb – enten det er spillere og trenere, ledere, materialforvaltere eller foreldre, selv kjenner åpne skeive og har erfaring med å ha samtaler i eller utenfor idretten hvor dette er tema. Disse har derfor ofte bedre forutsetninger for å håndtere situasjoner som oppstår, og også å gjennomføre egnede tiltak i eget lag eller klubb på en tilfredsstillende måte.

Selvsagt finnes det mange personer også på mindre steder som er dyktige på inkludering og som kan være de beste ambassadørene for en åpen og inkluderende idrett. Utfordringen ligger derimot i at det i dag er opp til den enkelte, og det er tilfeldighetene som avgjør om en skeiv ungdom er i et lag hvor treneren/lederen/foreldre opptrer på en inkluderende måte.

Det er ingen bred kompetanseheving på skeiv idrettskompetanse fra sentralt hold, eller kampanjer som sikrer at kompetanse kommer ut til hele idretts-Norge. Her har de sentrale forbundene, med Norges idrettsforbund og de største særforbundene i spissen, sviktet. Det skal ikke bety noe hvor du bor eller hvilken trener du tilfeldigvis har, for hvordan du tas imot som skeiv i idretts-Norge.

Den organiserte idretten er lite mottakelig for innspill

Raballder Håndball har gjennom 30 år vært en av de synligste og mest aktive aktørene innen inkludering av skeive idrettsutøvere, og har i norsk sammenheng et unikt nettverk og kunnskapsgrunnlag rundt denne målgruppen. Til tross for dette har Norges idrettsforbund i liten grad trukket Raballder inn som rådgiver, sparringpartner eller partner på dette området. Riktignok har det i løpet av disse 30 årene periodevis vært noen få andre aktører som kunne ha fungert i en tilsvarende rolle, også utover våre søsterklubber. Å benytte seg av dette, hadde selvsagt vært velkomment. Vi vet at blant annet Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold sporadisk har blitt trukket inn i arbeidet med å utarbeide enkelte retningslinjer, blant annet på kjønnsmangfold. Ut over dette kjenner vi ikke til at NIF har invitert noen tilsvarende aktører til et systematisk og målrettet samarbeid om inkludering av skeive i idretten i løpet av årene Raballder har eksistert.

I det hele tatt er vårt overordnede inntrykk at NIF i en årrekke har vært lite ydmyke på dette området, og også lite mottakelige for innspill. Inkluderingsarbeid overfor skeive minoriteter har i stor grad blitt overlatt til generelle antidiskrimineringskampanjer, hvor inkludering av skeive har druknet i blant annet antirasisme.

Da vi utviklet ideen til det som senere skulle bli #JegStøtterRegnbuen-kampanjen, ønsket vi at kampanjen og budskapet skulle komme fra NIF sentralt i stedet for fra Raballder Håndball. Sentralt i kampanjen var at forbilder i idretten skulle tydelig vise at de ønsket skeive velkommen. Tilbakemeldingen fra NIF var imidlertid at de ikke ønsket å bruke profiler i kampanjesammenheng. Da vi i forkant av Pride-måneden 2021 likevel gikk videre med kampanjen på egen hånd, var det umulig å få NIF i tale. Kampanjen ble likevel delvis en suksess, og en rekke av Norges største idrettsprofiler tok aktivt del i kampanjen. Vi ser det som ganske åpenbart at budskapet både ville ha nådd flere og hatt en tyngre effekt hvis initiativet hadde kommet fra sentralt hold i NIF i stedet for Raballder Håndball.

Hendelsen er isolert sett ikke definerende for NIFs tilnærming til skeivt inkluderingsarbeid, men den er illustrerende for hvordan vi erfarer at en rekke skeive aktører opplever samarbeid med idrettsforbundet som en motbakke.

Når vi ser dette opp imot de faktiske tallene for skeives deltakelse i idretten, er dette alarmerende. I en hvilken som helst annen organisasjon, enten det er i arbeidslivet eller ulike former for foreningsvirksomhet; dersom undersøkelser viser at det knapt finnes skeive i organisasjonen, dersom «alle vet» at det er en fryktkultur som gjør at folk bruker energi på andre ting enn å prestere, dersom det år på år og gang på gang dukker opp nye mediesaker med negativ vinkling, og dersom organisasjonen mister talenter og dermed reduserer evnen til å konkurrere i de kommende årene fordi talentene ikke føler at miljøet er inkluderende nok – da ville alarmklokkene ringe for de fleste ledere, og de ville stille seg helt berettigede spørsmål: Hva skjer hos oss som gjør at vi stadig går på nye smeller? Hva gjør vi feil som gjør at en betydelig del av den norske befolkningen skygger unna? Hvorfor er vi mer eller mindre den eneste større arenaen i Norge hvor skeive fortsatt føler seg utelukket?

I de aller fleste virksomheter og organisasjoner ville disse resultatene og spørsmålene føre til at nødbremsen kom på, og man ville snu alle steiner for å løse problematikken. Dette opplever vi ikke i like stor grad hos idrettslederne.