Inkluderingsarbeidet overlatt til ildsjeler på grasrota

Mange av fremskrittene vi har sett, har kommet som et resultat av enkeltpersoners initiativ og innsats, heller enn en helhetlig og strategisk tilnærming fra idrettens øverste ledelse og særforbundene. Arbeidet for inkludering av skeive har derfor ofte vært avhengig av enkeltindivider, i stedet for å være en integrert del av idrettens verdigrunnlag og praksis.

Heldigvis finnes det mange enkeltindivider i idretten som gjør en fremragende jobb og arbeider for utvikling på området, Patrick Berg, Gro Hammerseng-Edin og Lise Klavenes har vært synlige på den nasjonale arenaen, for å nevne noen. Rundt om i Norge finnes det også mange lokale initiativer hvor ildsjeler gjør en viktig og god innsats for lokalmiljøet. Men likevel er dette sårbart. Hva skjer når dette arbeidet skaper konflikt eller møter motstand i det lokale idrettslaget? Dette burde blitt systematisert, standardisert og muliggjort for hele idrettsbevegelsen.

To større inkluderingsprosjekter  for skeive hos idrettsforbundet

Norges idrettsforbund har hovedsakelig hatt to større prosjekter som var egnet til – eller var ment å være egnet til – å gjøre det lettere å være skeiv i idretten. Det ene var «Med idretten mot homohets», et prosjekt som varte fra 2007-2011. Det andre var «Krafttak for mangfold» som varte 2022-2024. Les om disse under:

«Med idretten mot homohets» har skapt en reaktiv tilnærming i norsk idrett

Vi oppfatter idrettens inkluderingsarbeid i stor grad som reaktivt snarere enn proaktivt. Gjennom årene har ansvaret for inkludering av skeive ofte blitt lagt på grasrota – trenere, frivillige og aktører i breddeidretten – uten tilstrekkelig støtte fra overordnede strukturer. I prosjektet «Med idretten mot homohets» fikk trenere opplæring i å «si fra» når de ser eller hører noe som bryter med idrettens inkluderingsarbeid på trening eller i kamp. Dette har vi også opplevd som standarden som har satt seg i norsk idrett i etterkant. Dette er positivt, men det er ikke tilstrekkelig.

Idrettens offisielle dokumenter adresserer hatefulle ytringer og diskriminering, noe som er viktig. Men den største utfordringen for skeive idrettsutøvere ligger ofte et annet sted. For mange er frykten for hatefulle ytringer og diskriminering en barriere som holder dem i skapet eller skaper utrygghet. Denne frykten gjør det vanskelig for dem å stå frem eller rapportere negative opplevelser, da de risikerer å eksponere seg selv i en sårbar situasjon. Derfor er det nødvendig med en tilnærming som adresserer både synlige og usynlige barrierer skeive opplever i idretten.

For eksempel, hva gjør du som leder når en foreldregruppe protesterer mot at regnbueflagget heises utenfor idrettshallen? Eller når en spiller nekter å bruke regnbuefargene på drakten? Er det akseptabelt å nekte å spille med logoen til SOS Rasisme på drakten? Her er det avgjørende at det er tydelig hvilke prinsipper og verdier som gjelder, uansett om du er trener eller styreleder. Dette opplever vi at ikke er tilfellet i idretten i dag, og at idrettsorganisasjonene har vært for passive.

Krafttak for mangfold viste at skeiv inkludering er en blindsone for idretten

Det andre store, organiserte prosjektet vi kan se at idretten har gjennomført på dette området, var «Krafttak for mangfold» som var et treårig prosjekt som utlyste midler til aktører som ønsket å gjennomføre pilotprosjekter. Så vidt vi kjenner til, var det kun samarbeidsprosjektet mellom Fri Oslo og Viken og Vålerenga om e-læring, som vi i Raballder Håndball / Skeiv idrettskompetanse også ble involvert i på slutten, som fikk støtte til et tiltak spesifikt rettet mot skeive. Vi vet at Norges idrettsforbund og «Krafttak»-prosjektet var skuffet over å ha mottatt få søknader for tiltak rettet mot skeive. Vi tror derimot at utlysningsteksten har mye å si for dette:

Prosjektet ble lansert og markedsført med fire satsingsområder: 1. Arbeid mot sosiale og kulturelle barrierer for deltakelse. 2. Arbeid for deltaking blant personer med funksjonsnedsettelse (paraidrett). 3. Arbeid for kjønnsbalanse og likestilling. 4. Arbeid mot rasisme, diskriminering og hets. Vi mener at disse satsingsområdene og formuleringene i liten grad åpner for prosjekter rettet mot skeive.

For det første definerer tre av satsingsområdene arbeid mot konkrete minoriteter som man kan søke for (funksjonsnedsettelser, kjønnsbalanse og rasisme). Visdomsordene «ingen nevnt, ingen glemt» kunne vært en klok tilnærming, men her valgte Norges idrettsforbund å nevne utvalgte minoriteter eksplisitt i overskriftene, noe som nødvendigvis må oppfattes som et forsøk på en begrensning av satsingsområdene. For det eneste satsingsområdet som ikke nevnte en spesifikk minoritet i tittelen, «Arbeid mot sosiale og kulturelle barrierer for deltakelse», stor det i det utfyllende teksten kun omtalt sosioøkonomiske barrierer og etniske minoriteter.

Satsingsområdet «Arbeid mot rasisme, diskriminering og hets» hadde imidlertid en utfyllende tekst som omtaler flere grupper som kan oppleve hets og diskriminering, blant andre skeive. Men som vi har omtalt tidligere – det er ikke hets og diskriminering som er de største utfordringene skeive står overfor. De som faktisk er åpen om at de er skeiv, får stort sett gode opplevelser av å være åpne i idretten. Vi slet selv med å finne et prosjekt som kunne treffe satsingsområdene i Krafttaket. Vi søkte riktignok om støtte til oppstartsarbeidet for kompetanseenheten vår, en søknad vi fikk avslag på, men det var altså noe på siden av utlysningskriteriene.

«Krafttak for mangfold» har resultert i mange gode prosjekter, og enkelte – som handlingskortene vi anbefaler for forbund og klubber – har potensial til å ha god effekt også for skeive. Likevel gjorde utlysningsteksten det i praksis vanskelig å utforme gode prosjektforslag rettet mot usynlige minoriteter som skeive. Vi opplever dette som et av flere eksempler på at skeiv inkludering fortsatt er en blindsone i idretten – et område den organiserte idretten i liten grad er bevisst på. Derfor er det også overraskende om idrettsforbundet selv skulle være overrasket over at det kom så få søknader om tiltak rettet mot skeive.

Kanskje burde vi eller andre som eventuelt skulle ha kjennskap til skeives utfordringer i idretten bli konferert med i forkant av denne typen utlysninger.