Garderobekultur og negativitet

Mange skeive idrettsutøvere har på et tidspunkt i karrieren opplevd en utrygghet knyttet til det å være skeiv i idretten. For mange har dette vært en særlig stor utfordring i en sårbar fase i ungdommen, på et tidspunkt hvor seksualiteten utvikles samtidig som man forsøker å møte forventninger fra ulike hold. Mange ungdommer velger bevisst å ikke fortelle at de er skeive fordi de er usikre på hvordan det vil bli tatt imot. Andre holder det skjult gjennom hele idrettskarrieren eller slutter fordi de opplever at det å være skeiv ikke er velkomment i idretten. Denne opplevde utryggheten knyttet til seksualitet er noe heterofile cis-personer slipper å kjenne på eller ta stilling til.

De fleste personer – også idrettsutøvere – skifter miljø flere ganger i løpet av livet. Det kan være i forbindelse med at man får ny jobb, man flytter til et nytt sted eller nytt nabolag, eller man skifter idrettsklubb. For mange skeive vil erfaringene gjenta seg for hver gang man skifter miljø: Usikkerheten rundt hvor inkluderende det nye miljøet er og frykt for fordommer som kan gjøre at man føler seg utenfor. Dette er noe mange skeive går gjennom gang på gang.

Ofte har slik usikkerhet og frykt vært knyttet til garderobeproblematikk. Garderobene er oftest kjønnsdelte, noe som gjerne er med på å forsterke grunnleggende faktorer som heteronormativitet og cis-normativitet. Samtaletema som er knyttet til hetero- og cis-normativitet gjør ofte at en stor del av garderobepraten blir noe skeive utøvere lett faller utenfor.

Parallelt med dette er idretten et sted for konkurranse. I lagidrett spesielt er gruppedynamikk og behovet for å skape et opplevd fellesskap viktig. Det utvikler seg gjerne en oss-mot-dem-mentalitet, hvor det som samler og forener gruppen blir forsterket, og det som ikke samler gruppen, nærmest blir sett på som fiendtlig og sett ned på. I et lag hvor det ikke finnes åpne skeive, kan en viktig identitetsfaktor som kjennetegner gruppen, være at man består av heterofile cis-personer.

Dette kan føre til negativ omtale av skeive. Idrettskulturen omtales gjerne som en machokultur, men vi har eksempler både fra herregarderober og kvinnegarderober på at den hetero- og cis-normative atmosfæren oppleves ekskluderende for skeive gruppemedlemmer.

Når vi samtidig vet at garderoben er et sted for nakenhet, og et sted hvor man derfor kan kjenne seg ekstra sårbar, er dette med på å forsterke den negative garderobeopplevelsen for mange skeive.

Supporterkulturen følger mye av den samme dynamikken som vi har omtalt innad i et lag, hvor det er behov for å skape en gruppeidentitet og en oss-mot-dem-mentalitet. Bodø/Glimt-spiller Patrick Berg overhørte homofobiske tilrop fra tribunen under en eliteseriekamp i 2024 og tok tak i det. Men uten åpne skeive eller sterke heterofile cis-stemmer som står opp mot negative holdninger, kan også supporterkulturen, mentalitet og tilrop også bli preget av en nedsettende tone overfor skeive.

Som i resten av samfunnet er «(jævla) homo» et av de mest brukte skjellsordene også i idrettssammenheng. Dette skjellsordet brukes ofte for å rakke ned på noen, uten nødvendigvis å antyde at vedkommende er homofil. Faktisk fungerer det ofte på samme måte som ord som «dust» eller «tosk» – negative, men innholdsmessig tomme. «Homo» fremstår som et av de sterkeste og mest fremmedgjørende av disse begrepene som man kan bruke nedsettende om noen. I noen tilfeller, som hos barn, vet de nok ikke hva ordet betyr. Som i tilfellet med fotballspiller Flamur Kastrati, som i 2020 brukte «jævla soper» om dommeren i en eliteseriekamp i fotball, men i ettertid forklarte at han ikke kjente til innholdet i «soper»-begrepet.

For voksne er bruken av «homo» som skjellsord i de fleste tilfeller et tegn på deres ubetenksomhet. I mange tilfeller skal en heller ikke se bort ifra at dette kan være blandet med et ubevisst og/eller underliggende negativt syn på skeive, selv om det er rettet mot en person de vet at ikke er skeiv. De bruker dette ordet for å nedverdige en person de er negative til. Man tillegger ordet «homo» noe negativt, og når dette er noe av det verste man kan bli kalt, er det nærliggende å tenke at betydningen av en slik uttalelse også er at det å være homofil er noe av det verste man kan være. Det er i denne sammenheng et paradoks at en person som bruker «homo» som skjellsord mot en heterofil cis-person, i mange tilfeller må unnskylde seg overfor den heterofile cis-personen vedkommende sa det til – som for å understreke at det ikke er noe hyggelig å trekke deres heteroseksuelle cis-identitet i tvil. I praksis er unnskyldningen med på å understreke verdien av «homo» som skjellsord overfor alle som overhører det. At det å bli kalt (eller mot formodning skulle være) homo – DET er ille det! Enda viktigere enn å unnskylde til den man har sagt det til, vil det i denne sammenhengen være å unnskylde for at man fremstiller det å være homo som noe ille.

«Jævla homo»

Negative medieoppslag

Gjennom historien har det vært flere negative enn positive medieoppslag om skeives plass i idretten. Dette er med på å forsterke inntrykket og opplevelsen av idretten som et fiendtlig sted for skeive.

Internasjonalt har historien om den engelske fotballspilleren Justin Fashanu vært dominerende og den har også ofte blitt trukket frem i Norge når man omtaler skeive idrettsutøvere. Han var den første profesjonelle fotballspilleren som stod frem som homofil i media, men opplevde i ettertid mye negativitet, og endte i 1998 med å ta sitt eget liv.

I Norge har historien om førstedivisjonsspilleren Thomas Berling, som opplevde seg støtt ut av Lyn fotball etter at han stod frem i 2000, og deretter endte med å legge fotballkarrieren på hylla, blitt en sak som fortsatt trekkes frem av ulike medier som eksempel på hvordan idretten ikke er inkluderende overfor skeive. Dette gjør at unge idrettsutøvere, som 25 år senere i utgangspunktet ikke skulle behøve å ha kjennskap til denne saken, fortsatt kan få inntrykk av at dette er normen for hvordan skeive tas imot i idretten.