Ulike opplevelser før og etter noen står frem

Vår overordnede observasjon er at idretten har rykte på seg for å være mer homofobisk enn det de som faktisk står fram, opplever. Det er mange heteronormative mekanismer som er med på å opprettholde dette ryktet, og denne situasjonen ser ut til å være selvforsterkende.

I motsetning til eksempelvis etniske minoriteter er skeive per definisjon en usynlig minoritet. Såfremt man ikke selv tar steget og forteller om seg selv, er det gjerne ikke åpenbart at man er skeiv. I miljøer hvor ingen er åpen, er det derfor lett å spøke med skeive og at dette utvikler seg til en del av den sosiale normen. Vi tror at «homofobien» i disse miljøene ofte er mer en identitetsskaper og en måte å sveise gruppen sammen gjennom å skape kontrast mellom det som samler gruppen og «de andre», heller enn en faktisk negativ holdning til skeive. Denne måten å skape psykologiske fordeler gjennom gruppedynamikk er også omtalt i forskning.

Straks noen står frem, kan dette fort snus på hodet: Gruppeidentiteten kan plutselig handle om at «vi er de inkluderende, mens resten av idretten har dårlig rykte». Det å ha en skeiv minoritet på laget kan derfor virke styrkende for gruppementaliteten, hvor den nye identiteten går ut på å slå ring om mangfoldet.

Det er et paradoks at idretten har et rykte for å være homofobisk, samtidig som de fleste som står frem, opplever å bli godt mottatt, og sjelden angrer på å ha stått fram. Vårt overordnede inntrykk er derfor at idretten fremstår mer homofobisk enn den i virkeligheten er.