Mange velger bort organisert idrett

Opplevelsen av at idretten ikke er inkluderende overfor skeive, får helt konkrete virkninger på de aller fleste skeive idrettsutøvere, og dette gir ulike utslag hos den enkelte.

En stor andel skeive utøvere opplever at det ikke er mulig å kombinere idrett med det å være skeiv. Dette gjør at det å oppdage sin seksualitet i tenårene følges av en rekke konsekvenser for deres samspill med andre idrettsutøvere og medspillere. En større andel skeive enn andre ungdommer velger å forlate idretten, noe som blant annet illustreres gjennom Levekårsundersøkelsens statistikk over deltakelse i idretten.

Noen har et bevisst forhold til at det er deres seksualitet eller kjønnsidentitet som til syvende og sist får dem til å slutte med idrett, mens andre ser på andre kilder som hovedårsaker. Det er likevel mange oppgitte årsaker til at skeive slutter med idrett som likevel kan tenkes å være relatert til deres seksualitet.

Som en naturlig del av den sosiale omgangen deler ikke-skeive utøvere gjerne informasjon om sitt privatliv, som direkte eller indirekte viser at de lever et heteronormativt liv. Dette er gjerne vanlige, dagligdagse samtaler som mange skeive i mindre grad tar del i, langt mindre tar initiativ til. Det å ikke ta del i denne uformelle, men likevel viktige delen av gruppens utenomsportslige utveksling, opplever vi at kan bidra til å svekke skeives tilhørighet til gruppen. En svekket gruppetilhørighet kan videre påvirke motivasjonen til å prioritere det sosiale samspillet og deretter å prioritere idretten. Bevisst eller ubevisst vil man vurdere argumenter for og imot å fortsette med idretten annerledes hvis man føler seg utenfor deler av det naturlige fellesskapet i idretten.

Det samme vil gjelde for attraktiviteten et idrettsmiljø har for personer utenfor. En av de sterkeste motivasjonene for å drive med idrett, er samholdet og den sosiale gruppetilhørigheten. Dersom utsiktene for dette virker usikre, vil også sannsynligheten for at skeive velger å begynne med idrett være mindre.

Mange velger et liv i skapet

I det som for mange oppleves som et valg mellom å stå frem eller slutte med idrett, er det også noen som velger å ikke stå frem. Noen er åpne på andre arenaer, som overfor familie og nære venner, samtidig som de ikke er åpne i idretten. Andre opplever at dette er et vanskelig skille, og velger et liv i skapet på alle sine livsområder, fordi idretten – som står sentralt i livet deres – ikke oppleves inkluderende nok.

Mange skeive idrettsutøvere velger å skjule sin identitet ved å unngå visse samtaleemner eller bruke kjønnsnøytrale ord. De forsvarer gjerne dette overfor seg selv ved å hevde at «deres seksualitet ikke er relevant for deres idrettsdeltakelse».

Et eksempel som også har blitt sitert i rapporten Skeives erfaringer med deltakelse i idretten, er situasjoner hvor heterofile cis-personer med selvfølgelighet kan fortelle i en bisetning at hen skal på kino med dama eller på ferie med typen, og dermed ubevisst og på tilfeldig måte signaliserer sin seksualitet. Vi mener det er positivt at utøvere kan dele dagligdagse begivenheter med andre på en slik uanstrengt måte, og at det også er naturlig å oppgi kjønnet på partneren i slike tilfeller. Mange skeive vil derimot i tilsvarende situasjon si at man skal på kino med kjæresten eller på ferie med samboeren, og skjuler med det sin seksualitet overfor lagkameratene.

Noen går enda lenger for å skjule seksualitet eller kjønnsidentitet, og gir bevisst inntrykk av at de er heterofile cis-personer ved å omtale seg selv eller kjæresten med feil kjønn.

Alle som holder sin seksualitet eller kjønnsidentitet skjult, bruker bevisst eller ubevisst mye energi på å balansere formuleringer og ordbruk for å holde en side av seg selv skjult. Mange insisterer likevel på at seksualiteten ikke er relevant for deres idrettsdeltakelse. Vi mener derimot at dette i en stor grad ikke stemmer, og at dette er del av et selvbedrag mange utsetter seg for, for å tilpasse seg heteronormativiteten, og for å kunne passe inn og møte forventningene som stilles i idretten.

Det er gjerne i breddeidretten at det sosiale aspektet ved idretten er viktigst, men også i konkurransemiljøer kan det å bruke energi på å balansere ordene og frykte å bli avslørt være spesielt prestasjonshemmende. Vi erfarer også at det å over tid skulle tilpasse seg for å opprettholde en fasade leder til skam og dårlig psykisk helse. Dette er noe som kan henge igjen i mange år, og kanskje for resten av livet, lenge etter at man eventuelt velger å stå frem eller slutter med idrett.

De fleste som har vært i skapet på et tidspunkt i løpet av livet bærer med seg en skam. Dette kalles minoritetsstress, og dette tapper energi. For at samfunnet skal overvinne dette fenomenet, må vi komme til en situasjon hvor folk ikke behøver være i skapet – hvor man er åpen om sin seksualitet fra tidspunktet hvor man selv oppdager den. For å gjøre det, må hetero- og cis-normativiteten reduseres.

Å skulle gå fra en situasjon hvor heterofile cis-personer er den uttalte og forventede normen for alle, til å bli et miljø som ikke gjør antakelser basert på seksualitet eller kjønn, vil imidlertid skape en rekke utfordringer. Å ikke tilhøre en gruppe som alle forventer at du er i, er noe heterofile cis-personer ikke er vant til. Vi antar at en slik prosess vil møte mye motstand, da mange vil oppleve sin seksualitet som truet. Dette er en prosess som på mange måter kan ligne på den gang det amerikanske militæret skulle inkludere mørkhudede soldater i Forsvaret. Det startet den gang med stor motstand i offiserskorpset, som i frykt for endring fant vikarierende argumenter som «manglende moral» og «operasjonell effektivitet».